Å begynne på skolen igjen som 49-åring føles litt som å komme på en fest akkurat idet lysene begynner å blinke, og verten prøver forsiktig å få de siste gjestene til å forstå at kvelden er over.

Det er litt sånn: «Hei, jeg er her! Skal vi sette i gang?» mens alle andre allerede pakker sammen, tar på seg skoene og kikker mot nærmeste utgang.

Men her står jeg altså, 49 år gammel, klar for en treårig bachelorgrad med omtrent samme entusiasme som en nyklekket 18-åring. Vel, kanskje ikke helt samme nivå av entusiasme. Jeg er tross alt gammel nok til å vite at kaffe ikke bare er en drikk, men en overlevelsesstrategi ☕😂

Jeg skal ikke pynte på sannheten. Å begynne å studere igjen i denne alderen er litt av en berg-og-dal-bane. Det er en evig balansegang mellom å være mamma, kjæreste og student.

Noen dager føler jeg meg som en superhelt. Andre dager prøver jeg bare å huske hvor jeg la mobilen (som selvfølgelig kan være absolutt hvor som helst).

Hvorfor nå?

Du lurer kanskje på hvorfor noen frivillig kaster seg ut i studier igjen når man egentlig burde begynne å få litt erfaring med å slappe av.

For meg handler det om noe som aldri ble ferdig.

Jeg har brukt livet mitt på å prøve forskjellige ting og hatt mange ulike roller. Jeg har vært frilansskuespiller, mamma, deltidsfilosof (mest under lange dusjer), og en person som alltid har vært nysgjerrig på verden.

Men jeg har aldri fullført noe som dette.

Det er noe utrolig tilfredsstillende med tanken på å krysse mållinjen, selv om veien dit har tatt litt lengre tid enn jeg først hadde sett for meg.

Aldri for sent å følge en drøm 💭🧚

En del av meg ønsker også å vise barna mine at det aldri er for sent å prøve noe nytt.

De kommer sikkert til å himle litt med øynene når jeg sier det (barn, altså 😂), men jeg vet at de følger med.

Hvis jeg kan vise dem at man kan fortsette å utvikle seg, selv når ting er vanskelig, så er alle sene kvelder med pensum, oppgaver og litt for mye kaffe verdt det.

Aldersforskjellen i klasserommet

Å sitte i et klasserom fylt med studenter som er unge nok til å kunne vært barna mine har vært… interessant.

Jeg har måttet oppdatere meg på Gen Z-uttrykk (visste du at «slay» faktisk er positivt? 😂), og jeg har innsett at selv om jeg kanskje ikke lærer ny teknologi like raskt som de gjør, så har jeg noe annet å bidra med: livserfaring.

Og det teller faktisk det også.

Jeg har merket at det å være eldre gjør at jeg tør å stille flere spørsmål og innrømme når jeg ikke kan noe.

Jeg er her for å lære, ikke for å imponere noen.

Det er en lærdom jeg gjerne skulle hatt allerede i 20-årene.

Kunsten å balansere alt

Å kombinere studier med resten av livet føles noen ganger som å prøve å sjonglere med flammende fakler mens man sykler på en enhjuling.

Det er øyeblikk hvor alt henger i luften, og jeg bare håper ingenting faller i bakken.

Men så kommer de sjeldne, fantastiske dagene hvor jeg faktisk får til alt. Da føler jeg nesten at jeg har knekt koden på dette med voksenlivet.

Nesten.

Utfordringene ved å studere som voksen

La oss være ærlige. Det finnes dager hvor jeg seriøst lurer på om jeg har mistet forstanden.

Som når jeg sitter oppe klokken to om natten og skriver en oppgave, vel vitende om at vekkerklokken ringer om noen timer.

Eller når jeg prøver å forstå et nytt konsept, men hjernen bare bestemmer seg for å ta en liten kaffepause uten å informere meg først.

Og så er det hele ADHD-delen, som legger et ekstra lag med kaos oppå det hele.

Men jeg har lært å jobbe med hjernen min, ikke mot den.

Jeg bruker fargekoder, masse påminnelser på mobilen og deler store oppgaver opp i mindre biter slik at de ikke føles helt umulige.

Det er ikke perfekt.

Men det fungerer.

Som regel.

Gleden ved å være student igjen

Til tross for alle utfordringene er det utrolig givende å være tilbake på skolebenken.

Jeg elsker følelsen av å lære noe nytt og utfordre hjernen på en måte jeg ikke har gjort på mange år.

Det er også et fellesskap i det å være student. Selv om jeg er gammel nok til å kunne vært mammaen til mange av de andre i klassen.

Jeg har også funnet tilbake til gleden ved å fullføre ting.

Om det er å levere en oppgave eller bare komme meg gjennom en uke uten å glemme noe viktig, så gir det en utrolig mestringsfølelse.

Det minner meg på at jeg faktisk klarer vanskelige ting.

Også som 49-åring.

Det viktigste jeg har lært

Så hvordan er det egentlig å begynne på skolen igjen som 49-åring?

Det er krevende, kaotisk og noen ganger utrolig slitsomt, i hvert fall når en har en partner som ikke er 100% støttende!

Men det er også spennende, givende og faktisk ganske morsomt.

Det handler ikke bare om å få en grad.

Det handler om å oppdage nye sider ved seg selv og bevise at man fortsatt kan utvikle seg.

Kanskje kom jeg litt sent til festen.

Men jeg er her nå.

Og jeg skal nyte hvert eneste øyeblikk.

For hvis det er én ting jeg har lært gjennom 49 år, så er det dette:

Livet er for kort til å la drømmer bli liggende uferdige. Det er aldri for sent å begynne på noe nytt.